TurboGnu

Kom på at det var en stund siden jeg hadde blogga da Trine minnet meg på det (takk Trine! *klappe*)

Siden sist har det skjedd en stor omveltning i livet mitt. Jeg er nå offisielt i et forhold! Og med en helt ekte jente! Hun er nydelig, heter Camilla og er the love of my life. Hun var her en uke tidligere i måneden, og ting bare klaffa fra første stund, hun er helt utrolig og har gjort livet mitt så utrolig mye lysere. Jeg elsker deg Camilla, takk for at du er den du er!

I dag fikk jeg et lite oppdrag av Trine. Hun skal fortelle om de tre bukkene bruse i barnehagen i morgen, og siden brorparten av de små podene ikke skjønner nevneverdig mye av hva hun skal fortelle, så vil hun illustrere den ved hjelp av pappfigurer som jeg fikk i oppdrag å lage. Moro var det!

Og etter hvert…

Jeg synes det ble noen flotte geiter altså, stolt av de *barske seg*

Med det sier jeg takk for meg for denne gang.
Over og trompettut.

Det kommer alltid tider der man slår seg til ro med at livet nå er normalt. Enten man er ensom, alkis eller øksemorder med en forkjærlighet for lesbiske blinde negersamebuddister. Men verden kommer alltid og smeller deg i trynet og ber deg se opp og lukte blomstene, for på tirsdag så skjedde det noe merkverdig og helt ut av det blå:

Jeg passet mine egne saker da en beskjed på msn poppet opp på min smukke skjerm, med flakkende blikk fikk jeg tydet virrvarret av latinske ordtegn. Det var en melding fra ei jeg traff for godt over et år siden ved navn Camilla. Jeg hadde ikke prata særlig med henne siden egentlig, mest fordi hun var forlova og jeg ikke ville hatt noen sjangse lell. Men joda, det viser seg at hun har stalket meg helt siden fordi hun synes jeg var “kjekk” og “søt”. Hva i svarte sier man til sånt da? Jeg satt der med litt sikkel ut av munnviken og øynene halvveis i bakhuet, dette søte og vakre vesenet ville faktisk ha meg, MEG?! Av alle tobeinte superbeist på denne jord ville hun ha meg. Jeg måtte tenke meg om litt, dette kunne ikke stemme, hun var jo forlova, men etter litt om og men fikk jeg vite at det gikk heller dårlig for tiden. Nå skal ikke jeg si at jeg har noe imot dette, hun er jo skamfin og har en flott personlighet, men meg? Det hadde jeg så absolutt ikke venta.

Avsluttningsvis må jeg bare få si at ting ser lysere ut nå, jeg får besøk av den fremtidige madammen på mandag og hvis alt går etter planen kommer jeg til å glise fra øre til øre i løpet av en uke og være mer forelska enn noensinne før.

Fred ut. Hold det virkelig.

(Ny tegneserie skal være oppe og gå til uka, be patient please)

Da var den første dagen med ny oppgave unnagjort. Etter noen timer med briefing, forelesning fra en selvskrytende tøysedesigner og innslag av lette humorøse samarbeidstegninger med de andre på gruppa, var vi endelig klare til å sette oss ned og storme hjernene litt. I et mylder av blyanter, viskelærbiter og overdreven bruk av hjernekraft ble det skriblet ned en liten haug med potensielle navn til magasinet vi skulle laget. Hah, det glemte jeg jo, for en sprellebass jeg er, oppgaven går selvsagt ut på å designe ett magasin under temaet grønt design. Nå tenker du sikkert; “Oi! det kan jo bli spennende!”, og da svarer jeg, “Klart det kan! hvis vi bare hadde funnet frem til et dugandes navn på skiten..!” Tingen er at å finne et navn på sånt som ikke allerede er tatt og heller ikke er støtende på noe annet språk er en oppgave i seg selv. La meg forklare:

Kunde A kjøper et magasin her i Norge, la oss kalle det “KoseBladet@fjortishelvete”, kunde er glad og fornøyd, rusler med lette dansende skritt hjemover og har det fint. Så er det kunde B, som er lokalisert i f.eks Ukraina, denne personen plukker da opp bladet og leser navnet. “Så merkelig” tenker hun/han, “Hvorfor heter det Superfeitfleskedundre aktuelt monkelurekuk…”. Ser du hva jeg mener? Hm?! Det er vanskelig! V-a-n-s-k-e-l-i-g! *bælj* Man vil jo helst unngå å støte noen, jaduverden…guh.

Vel for å gjøre en veldig lang historie til en litt mindre lang en, vi har nå ca 30 utkast til navn, disse skal vi da koke ned til maks tre alternativer som vi individuelt skal skisse videre på. Høyrehånda mi verker allerede (ikke tenk tanken en gang din pervotjafs), jeg snakker selvsagt om alle blyantskissene som jeg må lage. Jeg får vel egentlig bare sette i gang og se hvor det går derifra. Slenger opp ny tegneserie etterhvert som jeg blir frustrert og/eller kjeder meg. Ny tegneserie oppe!

Pop goes the…ettellerannet.

Han derre.

PS: Ble visst selvtagget av Trine aka Sangfugl (www.sangfugl.net)
Med streng beskjed om å legge ut det sjette bildet i den sjette bildemappa mi. (De som leser kan tagge seg selv og føre tradisjonen videre)

Innenfor et vindu, i fjerde etasje av en rød mursteinsbygning på et hjørne, sitter jeg. Den ensomme designer! På jakt etter nye og spennende inntrykk å bryne meg på for å utvide mitt allerede sprengfulle sinn med nye idéer. Med google som mitt sverd angriper jeg søkefeltet med nøye utvalgte fraser for å be googlegudene om å beære meg med resultater som overgår min forventning. I løpet av de neste millisekundene sitter jeg og nærmest sitrer i spenning, klar som et lite egg som skal til å klekke og vise verden hva det er godt for. Så kommer resultatet, pupillene skyter fart, leter, søker, prøver å finne hvert eneste lille hint på at resultatene skal belønne min forventning. Men akk..

Nå er ikke jeg en av de som ved noen lette tastetrykk med klamme lanker klarer å google frem statshemmeligheter eller kjip porno med den største enkelthet og treffsikkerhet, men det må da for svarte være mulig for google å skjønne at jeg ikke var ute etter “Britas kakeoppskrifter” eller “Nettsiden for gravide mødre”. Jeg ville ha design, grensesprengende, sanseberikende design, ikke melkespreng! Jeg kjenner blodårene i den øvre del av hodet mitt begynner å pulsere faretruende, etter tjue forsøk skjønner google fortsatt ikke at jeg ikke er overhodet interessert i nettsiden som “Sivert” så stolt laget i 2001 eller strikkeoppskriftene til et eller annet kvinnfolk fra en forlatt fjord et sted på det norske vestland.

Men jeg vet ihvertfall oppskriften til rullekake nå da.

Jeg legger opp bedre versjoner av disse senere, det var et anfall av kjedsomhet.

Wow, det var en sykt morsom tur på byen. Med gode venner blir alt moro!

Men allikevel var det selvsagt noe som dro meg ned. Misunnelsen min. Såklart, den patetiske væremåten min ødela en del for meg.
Jeg blir så sykt misunnelig når jeg ser noen får kos, jeg sitter der alene og kikker på de omtalte og skulle så ønske at det var meg, jeg savner noen å ha i armene og kysse og klemme på. MøkkaJostein! Hvorfor må du alltid være så helvetes idiot til tider!

Jeg er så ensom..

Så er det på’n igjen med depping.

Jeg er lei av at mora mi drekker
Jeg savner Kathrine
Jeg er drittlei av å være ensom
Jeg får vondt av å se andre ha det fint sammen
Jeg er jævlig sliten
Og desperat

Jada, jeg veit jeg er patetisk og ynkelig. Klarer ikke være annet lengre samme hvor hardt jeg prøver. Verden er så flott..

Vel, i løpet av én uke har jeg tilbrakt to dager på Ikea, fyllt med forventninger og glede. Grunnen var at jeg trengte et skrivebord og en god stol siden jeg hittil hadde brukt en pappeske med bunnen til et skap som bord og en krakk til å sitte på. Som alle vet er det vanskelig å være på ikea uten å overtale seg selv til å kjøpe masse crap som man egentlig ikke trenger i utgangspunktet, ta meg f.eks: En stk bambuspinne til å ha i vase, et duftlys (berettiget egentlig siden rommet lukter dynge til tider) en musematte, en snasen saksen lampe pluss diverse annet styr. Ikea blakker meg altså.

De siste to ukene har jeg og Trine (min kjære nabo) tilbragt en del tid sammen og utviklet en ganske syk sans for humor. Alt og alle blir en vits å le av og höydaren må ha vært å rusle ute mens snøen smelta og være “sørpe”. Jada, jeg vet, det er ikke særlig morsomt nå, man må vel ha vært der til å begynne med.

Og chilinøttene? joda, jeg er blitt avhengig av de, kan ikke få nok, må ha mer..itchy…tasty *hurr*

Etter noen timer på telefonen med en god venninne, hvor vi har diskutert tanker rundt menneskets sjel og selvstendighet, har jeg fått et nytt syn på livet.

Vi diskuterte at et menneskes intelligens ikke kan baseres på hvor mange bøker, skoler osv den personen har lest og gått på, intelligens defineres utifra et menneskers evne til å videreutvikle sine egne meninger og teorier omkring tidligere forstått viten. Vi trenger selvsagt et grunnlag for å kunne forstå det vi lærer til å begynne med, men dette grunnlaget tilegner vi oss i tidlig skolegang mens vi utvikler hjernen til å bli en superreseptor for inntrykk og viten. Vi var enige om at det var synd på personer som av ulike grunner ikke hadde denne evnen til å tilegne seg kunnskap og videreutvikle den, det er jo en utrolig egenskap som definerer oss som enkeltindivider og gjør oss i stand til å fremheve vårt syn på de enkelte tingene i livet. Ta f.eks dyslektikere, de som har vanskelig for å forstå, lese og/eller skrive vil kanskje ikke kunne dele den samme interessen for å filosofere over de spørsmålene som dukker opp ettersom de ofte ikke klarer å sammenfatte begrepene og kunne definere seg selv utad. De vil ofte søke etter andre rollemodeller som de kan kopiere og “forfalske” seg selv noe som etter min mening er helt feil da disse menneskene ikke i mine øyne fremstår som selvstendige individer, men som en regelrett klone av et annet menneske.

Evnen til å filosofere seg frem til egne meninger er faktisk ikke så vanskelig. Det handler bare om å være kreativ og tenke utenfor de grensene som enkelt-individer og religiøse grupperinger vil at du skal gjøre.

Ta for eksempel Descartes berømte uttalelse om seg selv; “Jeg tenker, altså er jeg” (Cogito ergo sum), denne mannen, som var dypt religiøs, sparket med de få ordene bena ut under fra sitt religiøse standpunkt. Han erkjente med det at det ikke var noen “gud” som styrte hans tanker og skjebne, han var sitt eget vesen, seg selv, ikke en marionette styrt av en dukkemaker.

Min mening med dette er at en person som er styrt av andres synspunkter ikke kan kalles intelligent i den forstand, personen vil alltid være en “copycat” og vil ikke kunne kalles selvstendig. En person som gjør opp sine egne meninger og videreutvikler det han eller hun har lært vil jeg mene er en mer selvstendig person i forhold til andre. Nå skal ikke jeg komme løpende og si at jeg er superintelligent fordi jeg tilfeldigvis en vinternatt filosoferte med en venninne utifra viten vi på forhånd hadde anskaffet, men jeg er ihvertfall på vei til å finne meg selv og min identitet i dette kaoset vi kaller den siviliserte verden.

Før jeg legger meg har jeg en en liten film og et spørsmål:

Først se denne: http://www.youtube.com/watch?v=tJE_Ld-UyCk

Så til spørsmålet: Hvor liten følte du deg nå?

“We are like butterflies who flutter for a day and think it’s forever” - Carl Sagan

Ikke i samme grad som en alkoholiker eller en narkoman, men som en landsens mann, urbanisert av bylivet og lengter tilbake. Nå har jeg vært hjemme i en uke grunnet dødsfall i familien. Det går greit det første dagene, jeg hadde jo mye annet å tenke på selvsagt, men nå, når alt er over så kjenner jeg musklene spennes, hodet surrer og fingrene klør. Jeg trenger asfalt, butikker, 7-11, parker, biler; jeg trenger rett og slett en by. Livet på landet funker ikke lengre, det blir for kjedelig, alt går så sakte her om kring, the place time forgot eller noe sånt. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli sånn egentlig, jeg var fast bestemt på å flytte tilbake til landet når utdanningen var ferdig, ikkeno byliv på denna karen nei! Men kall meg Trude og kast meg på elva, jeg må ete de ordene i meg som en harsk laks, Jeg er blitt bymenneske, det er bare å innse det. Men én ting vil aldri skje, dere får aldri se meg med en cappucinomoccalatteharskekaffe i hånda, ett sted går grensa!

Og sånn er det med den saken.

Da kom tiden jeg hadde fryktet så lenge. Bestefar sovnet stille inn søndags kveld etter å ha blitt gradvis verre grunnet en hjernesvulst.

Som vanlig kommer jo angeren etterpå, hvorfor jeg ikke besøkte han ofte nok, jeg fikk ikke sagt skikkelig hadet og nå er det for sent.

Bestefar levde et hardt men produktivt liv. Han overlevde andre verdenskrig, var med på å bygge platformene som brødfør store deler av verden med olje og tok vare på og pleide en familie som betød utrolig mye for han. Han var med på å bygge opp den verdenen vi lever i og skape oss som mennesker, gi oss viten og glede, han var verdens beste bestefar.

Bestefar, jeg kommer for alltid til å savne deg. Du lærte meg så utrolig mye om livet og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg skulle bare ønske jeg kunne få tilbringe ihvertfall noen år til med deg og at jeg kunne fått besøkt deg oftere. Takk for alt bestefar, du vil alltid leve videre i minnet. Sov godt.